Utgave 11 2019

En ny sesong er i gang, og skibakkene åpnes snart. Bli med inn i varmen på ulike hytter i både i Hemsedal, Valdres, Oslomarka og Blefjell.

Husk at som abonnent kan du lese magasinet digitalt på nettbrett, smarttelefon og pc gjennom MAGASIN+.

Smakebiter fra utgave 11:

  • Med ryggen mot vinden

    Det er rikelig med wow-faktor over bygget som har reist seg på Leirholshøgda i Vang i Valdres. Etter å ha klatret de 940 høydemeterne opp fra Vangsmjøsi, enten til fots via den stupbratte stølsstien, eller med firehjulsdreven bil med god bakkeklaring langs stølsveien, er det nesten vanskelig å si hva som stjeler mest oppmerksomhet – den majestetiske utsikten mot 1700-meterstoppen Rankonøse eller det 70 kvm meter store selet til paret Venås/Lerhol.

    – Du forventer liksom ei laftet bu når du kommer opp hit. Så runder du svingen og så åpenbarer dette seg, sier Hyttemagasinets faste fotograf idet han setter sine ben på Lerholsetra en solfylt oktoberformiddag. Den sindige larvikingen kan nesten beskyldes for å være blasert etter over 150 hyttebesøk i embets medfør. Men han lar seg fortsatt begeistre.

    – Dette er virkelig det villeste jeg har sett, innrømmer han.

    I sommer kunne Kristin Venås (35) og Knut Lerhol (35), samt barna Jon (3,5) og Tuva (1,5) endelig flytte inn i nybygget på familiesetra. Kledd i lokal gran og bygd av lokal snekker, ligger det særegne bygget nærmest og vaier ytterst på kanten, mysende mot Hemsedalsfjellene.

    – Pappa kaller det for sel, vi kaller det for støl, mens andre kaller det for seter.

    Det vi absolutt ikke kaller det, er hytte, sier paret nærmest i kor. Et tyvetall kyr, som hver sommer nyter tilværelsen på Leirholshøgda er forlengst tilbake på familiegården lenger ned i fjellsiden for overvintring. Neste sommer er de tilbake. Da flytter også familien Lerhol etter.

    Nye behov
    – Det har vært stølsdrift her oppe i flere mannsaldre. Det var et opphold fra 1960-tallet til 1998, siden har familien drevet stølen, sier Knut Lerhol.

    I mange år fungerte et rom i fjøset som oppholdsrom for stølsfolket. I 2006 flyttet de over i en ny 15 kvadratmeter stor laftet husmannsstue, med tre sengeplasser og vedovn rett ved. Etter hvert vokste det imidlertid frem et behov for noe mer, om innlagt vann, solcelle og større plass for en utvidet familie.

    – Vi ønsket oss et sted hvor hele familien kunne være samlet. Jeg har to søsken som begge er avhengig av rullestol, derfor ønsket vi et sted som var universelt utformet, slik at de også kunne komme på besøk. Det var ikke like enkelt i det gamle fjøsrommet, forteller Knut Lerhol.

    Rett før ferdigstillelsen av selet fikk paret beskjeden om at også datteren Tuva led av samme sykdom som hennes onkel og tante.

    – Da ble det en ekstra dimensjon med at vi allerede hadde laget en universelt utformet støl, forteller familiefaren.

    Frem til stølsdriften tok en pause på 60-tallet sto det et gammelt sel på samme tomt. I løpet av de neste tiårene fungerte bygget mer som ly for sau og kyr når kaldluften fra Østlandet møtte varmluften fra Vestlandet til duell på Leirholshøgda. Og slike værdueller er det mange av oppe på denne toppen. Etter hvert vant nordavinden. Det gamle selet endte i knestående og måtte til slutt rives. Likevel var det aldri aktuelt å bygge en blåkopi av det gamle.

    – Jeg har studert kulturminneforvaltning, og det å skulle bygge opp igjen noe som ligner på ei gammel seterbu, det blir for meg bare en kopi. Det blir aldri bra, sier Knut.

    De andre byggene, både setra og hjemme på gården, bærer med seg historier om levd liv gjennom generasjoner. Derfor ønsket paret seg noe nytt. I byggesøknaden til kommunen fulgte det derfor med en lang argumentasjonsrekke på hvorfor det nye selet skulle få en arkitektonisk utforming som skilte seg fra det tradisjonelle stølsuttrykket.

    Argumenterte godt
    – Vi la ned mye arbeid i byggesøknaden og viste til at dette er den nye stilen i fjellet. Hadde vi vært en del av et større stølslag, så hadde vi nok ikke fått gjennomslag for dette. Men her oppe ligger vi for oss selv. Vang kommune må derfor berømmes for sin fremoverlente holdning, sier han.

    Hyttas form har fått mange til å vitse om at byggherren må ha glemt igjen vateret under byggingen. Andre var skeptiske til å blande gammel og ny arkitektur.

    – Det er nok mange som mener dette kræsjer med deres oppfatning av hva en støl er. Heldigvis har vi fått bred støtte fra foreldrene til Knut, de kommer fra en gård med lange historiske røtter. De har backet oss hele veien. Vi føler derfor at vi står så pass støtt i det historiske på denne gården at vi kunne tillate oss noe mer moderne her oppe, sier Venås.

    Dessuten hadde de nok andre bygg uten innlagt strøm og vann både på gården og setra.

    Da beslutningen var tatt om å bygge var det nærmest en selvfølge at det var Marius Waagaard i Taktil arkitekter som skulle få oppdraget med å tegne.

    – Jeg har alltid vært interessert i arkitektur og allerede på gymnaset var han en god diskusjonspartner. Jeg visste derfor hva han sto for, i tillegg har han en god teknisk forståelse, sier Lerhol.

    Med «bestillingen» fulgte et tettskrevet A4-ark med krav og ønsker. Selet skulle gi plass til hele familien, samt venner på besøk. Det skulle være universelt utformet, og det skulle skape et ly for vind og vær.

    – Ettersom vi er her oppe i seks uker om sommeren med fjøsstell , ønsket vi oss i tillegg en svalgang utvendig hvor vi kunne henge fra oss fjøsklærne, samt ha muligheten for lagerplass, sier Kristin.

    Møbelsnekker Nils Harald Heen og snekker Helge Remmen, begge lokale folk, ble hyret inn. Den lokale tilhørigheten, i tillegg til å bruke lokale materialer var også viktig. Det samme var at selet ikke måtte bli for dominerende.

    Etter hvert tilbrakte de to barndomskameratene mye tid ved kjøkkenbenken hjemme på familiegården for å forme ulike modeller i isopor før de til slutt falt ned på den endelige løsningen.

    – Dette er et helt fantastisk sted, og som arkitekt får du litt ærefrykt av å skulle tegne noe her oppe. Stedet er så flott, og da var det også viktig at arkitekturen kunne svare på det, sier arkitekt Marius Waagaard i Taktil arkitekter.

    Selet på Leirholshøgda var hans første ordentlige jobb som nyansatt arkitekt.

    – Kristin og Knut var tydelig på hva de ville ha, de ønsket noe som var nytt, men som også tok inn alle de kvalitetene som ligger i denne tomten. Med det mener jeg utsikt, sol, vindretning og landskapet rundt, sier han.

    Møter med ryggen til. At selet nærmest kan beskyldes for å ha en ugjestmild fasade ved at bygget møter de besøkende med ryggen til, er ikke tilfeldig.

    – Det var en takknemlig tomt å jobbe med, hvor du har sol og utsikt i samme retning. Så kommer den kalde vinden over fjellet i bakkant. Derfor var det ganske enkelt å løse dette i ett grep med å ha en rygg mot vinden, og så lage en lun krok mot sør. Så kunne selet bygges rundt dette skjermede rommet som henvender seg mot sol og utsikt, sier Waagaard. Han humrer når antydningene om manglende bruk av vater bringes opp.

    – Taket er vinkelrett på skråveggen mot nordavinden og parallelt med veggen som er vinklet utover på sørsiden og dermed gir solskjerming. Som en tiltet kasse kan du si, sier han.

    Dette gjør at ytterkledningen møtes vinkelrett i alle hjørner. I planen er alle vegger vinkelrette eller parallelle på hverandre. Bærekonstruksjonen ble prekuttet på Jatak i Kaupanger og levert til Leirholshøgda som merkede deler med monteringstegninger. Skråveggene er en del av dette byggesettet, ferdig kappet.

    – Et bygg med denne utformingen er ikke synonymt med at det er dyrt eller komplisert å bygge. Iallfall ikke i dette tilfellet, sier han. Som arkitekt er han opptatt av å tilstrebe et arkitektonisk uttrykk som er stilløst og tidløst. For arkitektene i Taktil arkitekter handler det om at arkitektur skal ha varige kvaliteter, tåle bruk, eldes og patineres med verdighet, samt ta hensyn til tradisjon, omgivelser og miljø. Waagaard mener selet svarer på alle disse parametrene.

    – Det har aldri vært intensjonen å skape et trenduttrykk. Intensjonen har vært å svare på de parametrene som ligger i tomten i forhold til klima, solskjerming og vindskjerming. Selet annonserer sin tilstedeværelse der det ligger, men samtidig føler jeg det glir godt inn i landskapet, sier han.

    Ser du ekstra godt etter er vinkelen på selet også til forveksling lik formen på Rankonøse på 1 771 meter på motsatt side av dalen.

    – Litt inspirasjon har vi hentet fra fjellene rundt, såpass kan jeg si. Samtidig er hytta vridd bevisst i forhold til lokal fjellformasjon og solen, sier arkitekten. Derfor er det nærmest bortkastede penger å henge naturbilder på veggene. Hyttevinduene er billedrammer i seg selv.

    – Du kan si vi har rammet inn fjellene man ser fra hytta. Fra stuen ser du rett ut på fjellet Grindafjellet, mens du fra soverommet ser rett på Hugakollen, sier Waagaard.

     

    TEKST ARVE HENRIKSEN FOTO VIDAR ASKLAND

  • Tradisjoner i moderne innpakning

    Det er alltid spennende når en arkitekt tegner og innreder sin egen hytte. det spesielle med hytta til arkitekt Einar Jarmund er at selv om mye av inspirasjonen til bygningen er eldgammel, er den helt tidsmessig i både tekniske bekvemmeligheter og innredning.

    Enkel og likevel gjenkjennelig
    – Dette hytteprosjektet startet så tidlig som i 2013. Da hadde jeg med meg et konsept for en ferdighytte med på hyttemessen på Lillestrøm, på leting etter en produsent, sier byggherre og arkitekt Einar Jarmund. Der traff jeg Arve Noreng i det den gang nystartete ferdighyttefirmaet Leve Hytter AS. Han overbeviste meg om de store besparelser som lå i repetisjoner, altså gjentagelser av bestemte elementer i hytteproduksjonen. Dette var interessant, ikke minst fordi de fleste arkitekters drøm er å tegne noe unikt, finne opp hjulet på nytt nesten hver gang de får et oppdrag. Jeg tok utfordringen om å tegne et ikke veldig avansert precut-hyttesystem, et byggesett som litt flåsete sagt ligner en IKEA «Ivar»-hylle. Altså hytter som en snekker kan sette opp med bruk av spikerpistol og vater, uten sag. En annen oppgave var å designe hyttesystemet slik at det skulle være karakteristisk, nesten som Coca-Cola-logoen som man bare trenger å se en liten flik av for å kjenne igjen.

    – Og nå, altså noen år senere, sitter jeg her i min egen fjellhytte som jeg mener er personlig, ingen har en maken, selv om den springer ut av en modell som tilhører et større system.

    Tilpasset dalføret
    De mørkebrune veggene, torvtaket og det kraftige, stående ytterveggpanelet og utstikkende takskjegg forteller at mye av arkitektens inspirasjon hører fortiden til. Saksetakstoler gir en raus takhøyde, 3 meter på det meste. Dette og slake takvinkler er stilelementer som særlig finnes i de mange sel- , seter og gårdsbebyggelser i Nord-Gudbrandsdalen, områder som arkitekten besøkte før han begynte å tegne hyttene sine. Byggherren hadde også utbytte av å gå de gamle tømmerbygningene på Maihaugen etter i sømmene.

    – Jeg ser faktisk ikke noe bastant skille, en avgjørende forskjell mellom ny og gammel arkitektur, sier Einar Jarmund og forteller at han ofte ser på seg selv som en slags krimetterforsker når han skal tegne og plassere en ny bygning. Her i Grøndalen innerst i Hemsedal-dalføret var naturomgivelsene en viktig ledesnor. Mye ga seg også av tomten hans som hadde en fjellhylle i terrenget som egnet seg utmerket til å bygge på da den ble planert. På grunn av helningen i dalsiden passet det å ha inngangen plassert helt i enden av huset, der det ble helt  att. Ytterveggene på hytta ble behandlet med jernvitriol. Dette er en gammel trebevaringsmetode som gjør at treverket gråner etter noen få år. Det er imidlertid viktig å vite at denne rimelige væskeblandingen etser, og at søl derfor kan sette merker på for eksempel vindusglass.

    Ikke bortkastet plass
    Innvendig er hytta kledd med et eikepanel, et solid treslag, men som har blitt i dyreste laget for de fleste. Omtrent 1000 kr kvm koster slik eik i dag. Hvis denne eksperten skulle bygget seg en ny hytte i dag ville han nok brukt et annet alternativ, f.eks et furu limtrealternativ som hytteprodusenten nylig har utviklet. Ellers mener arkitekten at grunnplanen i hytta hans med nærmest totalt fravær av unyttige ganger og triste korridorer er areale ektiv.

    – For å være litt ubeskjeden vil jeg påstå at det ikke er en eneste bortkastet kvadratmeter her inne, konkluderer han

    .Grøndalen er for øvrig som navnet sier, en frodig og åpen løvtredal, uten barskog som stenger for utsikten, tre timer i bil fra Oslo. Det er et flott sted å være om sommeren, og om vinteren ligger alpinbakken bare et steinkast unna, forteller Einar Jarmund og legger til at han setter stor pris på at den gamle, tradisjonsrike fjellgården Dekko ligger like i nærheten. Den styrker det historiske bygningsmiljøet som hører hjemme i et så tradisjonsrikt jordbruks, fjell og friluftsområde som Hemsedal.

    Hygge i høysetet
    Hyttelivet her oppe på ca. 700 moh er ganske annerledes enn det byggherren opplevde som gutt. Da hadde familien hans hytte i Vassfaret, og da var noe av det viktigste hver lørdag morgen å stå opp, smøre og spenne på seg ski, og så dra ut i løypene. Dagens hytteliv oppleves som noe mer komfortabelt.

    – Vi må ikke alltid gå på tur når vi er her oppe, kanskje heller samles om å lage mat i en kjøkken/stuesone som er innredet for å fremme sosialt felleskap. Det samme gjelder barnerommene. De er plassert slik at de unge kan se rett ut i stuen og via skyvedører ha kontakt med de voksne selv etter at de har lagt seg.

    Noe av det tristeste denne hytteeier og arkitekt vet er et gammeldags vinkelkjøkken der du står isolert og stirrer rett inn i veggen mens du tilbereder maten. Da er en raus kjøkkenøy sentralt i oppholdsrommet slik som her et mye bedre alternativ synes han.

    Innredningen i hytta er i høy grad laget i samarbeid med kvinnen i huset, Trude Jarmund Karstensen. På et tidlig tidspunkt i planleggingsprosessen dro paret sammen til København og fant der, ikke minst i den kvalitetsbevisste bruktbutikken Klassik Moderne Møbelkunst i Bredgade inspirerende dansk og internasjonal møbeldesign. Alle møblene og lampene de tok med hjem passet uten videre inn i Hemsedalshytta, selv om den er utpreget norsk i håndverk og byggeskikk. Den robuste skinnsofaen fra den sveitsiske møbelfabrikanten de Sede var ellers et viktig kupp eierne gjorde på en auksjon. Den består blant annet av fire, store tykke huder, og den er blitt et kjært møbel for alle. En rekke bilder, flere av dem med naturmotiver, signert bildekunstnere og fotografer kompletterer interiørene i både de store og små rommene i huset.

    Med sine vel 90 kvm kom denne bygningen i 2016 på ca. 2,7 millioner kroner. Dette hevder Einar Jarmund er ca. 2/3 av det en sammenliknbar arkitekttegnet enkelthytte ville ha kostet. Byggherren gleder seg også over at i 2018 satte Maihaugen på Lillehammer opp en ny hytte på friluftsmuseet som stammer fra «hans» system. Da som en verdig representant for nyere, norsk hyttearkitektur. 

     

    TEKST EIGIL FORBORD FOTO NILS PETTER DALE

Tidligere utgivelser

Kan leses digitalt dersom du er abonnent. Bestill abonnement her