Utgave 10 2019

I denne utgaven kan du lese hvordan Knut Morten og Stine Charlotte får både vann og strøm på hytta, uten vann og strøm. Du får flere hyttebesøk samt gode interiørtips.

Husk at som abonnent kan du lese magasinet digitalt på nettbrett, smarttelefon og pc med MAGASIN+.

Smakebiter fra utgave 10:

  • Petter Smart-hytta på Øyangen

    – Jeg holdt på å le meg ihjel da jeg fikk se dette, det var helt spinnvilt, sier Thomas Dubourcq.

    46-åringen sitter med ryggen mot 105 år gamle tømmervegger på hytta Emmaus midt uti Øyangen, Nordmarkas neste største vann etter Maridalsvannet. Rett ved spretter fisken ivrig, kanoer, kajakker og robåter med elektriske motorer glir sakte forbi over det idylliske vannet ved Ringkollen.

    Når Hyttemagasinet kommer på besøk har det bare gått noen få uker siden teamet fra Eventyrlig oppussing har forlatt øya. Fortsatt har det ikke helt sunket inn for trebarnsfaren hvor eventyrlig erfaringen har vært med å slippe til Halvor Bakke og hans team.

    – Det kule er at alle er veldig fornøyd med resultatet. Jeg har jo vokst opp her ute, men kona klarte aldri helt å slappe av her, mye på grunn av at det var brukt mange ulike farger og stiler. Nå har hytta blitt helt forandret og jeg kan se at hun slapper av, sier han.

    Mye har skjedd
    Vegger er blitt flyttet, vegger tettet, vegger er blitt malt, nytt kjøkken og klebersteinspeis er satt inn og nye møbler og lamper er kommet på plass. Blant annet. Men det er under den nye terrassen, hvor familien kan skue utover det fire kilometer lange vannet, at den berømte prikken over i-en skjuler seg. Og den prikken er det ingen som ser, så fremt du ikke vet hva som skjuler seg der.

    – Vi må bare huske på å ta det inn før vi reiser, den kan ikke stå ute når vi ikke er der, sier han.

    For når plan- og bygningsloven er et lovmessig hinder for å kunne utvide terrassen med 10 m., så tenkte gjengen fra TV3 at de heller fikk gjøre som Ingrid Espelid Hovig, nemlig å juksa litt. Og det attpåtil uten å bryte noe lovverk.

    – Dette startet egentlig med en historie jeg fikk høre fra Østfold, hvor en hytteeier hadde lyst til å utvide sin terrasse på hytta, men hadde fått avslag, sier han.

    Men terrasse skulle vedkommende ha, med den konsekvens at kommunens representanter ble tilkalt av misfornøyde hyttenaboer som mente mannen hadde bygget ulovlig.

    – Men da inspektøren fra kommunen kom var det jo ingen terrasse der, så da dro han hjem med uforrettet sak. Så kom det nye klager, og inspektøren dro ut igjen, men også denne gangen ble det bomtur. Han kunne ikke se at det var bygget noen terrasse. Det viste seg at mannen hadde laget en hydraulisk løsning hvor verandaen kom ut under hytta, sier han. 

    Denne historien ble gjengen fra Eventyrlig oppussing fortalt i det som nærmest var en bisetning da de ankom Emmaus. Thomas Dubourcq hadde ikke i sin villeste fantasi trodd at teamet skulle finne på det samme på hans hytte.

    – Da vi fikk komme tilbake for å se, ble vi bedt om å sette oss på terrassen. Da disse gutta, superfornøyde med seg selv og med noen lure blikk, dro ut et uttrekkbart terrassegulv som kom ut fra undersiden av terrassen, fikk vi hakeslepp, sier han.

    Takket være at den nye terrassen ble lagt høyere enn den gamle, ble det dermed rikelig med plass til en artig teknisk løsning under. Det eneste familien derfor alltid må huske på før de drar er å dytte den mobile terrassen tilbake når de reiser.

    Lang historie
    Emmaus har tilhørt familien i flere mannsaldre.

    – Det var min bestefars bestefar som i sin tid eide øya her, på den tiden var det ingen hytte her ute. I 1904 ble øya solgt ut av familien for 138 kroner. Senere kom kjøperen tilbake til sønnen og sa at han skulle få kjøpe øya tilbake for den samme summen, sier han. Først i 1914 ble tømmerhytta reist.

    – Det var da Emma, som var min bestefars tante, som fikk kjøpe øya for 50 kroner, forteller Dubourcq. Siden har den gått i arv i familien. I dag er det Thomas, kona Mapendo Nhonzi Dubourcq og deres tre jenter på 4, 7 og 9 år som disponerer Emmaus. Barna er sjette generasjon som holder til på øya.

    Endelig vår tur
    – Det var moren min som søkte første gang om å bli med i Eventyrlig oppussing, det var etter første sesong i 2016, nå er vi på sesong fem. Hver gang fikk vi beskjed om at vi ikke ble med, men ble samtidig oppfordret om å søke på nytt, sier Dubourcq.

    I fjor tok han over søknadsprosessen og oppdaterte med nye bilder. Gleden var derfor stor da TV3 tok kontakt høsten 2018.

    – Vi var jo veldig spente på forhånd, i verste fall kunne de jo helt radbrekke hytta vår. Derimot var de veldig opptatt av hvilke behov og ønsker vi hadde, og det likte jeg. Jeg trodde i utgangspunktet at de ville komme med alle ideene selv, sier han.

    Det aller viktigste for ham var at de historiske tømmerveggene helst ikke skulle kles inn.

    – Men samtidig var det fint å få inn noen som kunne komme med et objektivt blikk og se muligheter vi ikke så. Og så bare flesker til, sier han lurt. 

    – Vi synes helheten ble kjempefin, de har beholdt mest mulig av tømmerveggene.

    Snekkerne har fjernet en vegg innvendig, flyttet kjøkken og spisestue, og en ny vegg er blitt satt opp. Samtidig er nå alt blitt malt i samme farge.

    – Det var en av de tingene kona mi syntes var litt slitsomt slik vi hadde det, det var så mange ulike farger, sier han.

    For familien tar det noen hundre rotak for å komme seg med båt over fra fastlandet til Emmaus. Snekkerne valgte helikopter.

    – Planen var 15 turer for å få alt av materialer over, det endte med 30, sier han.

    Da og nå
    Opprinnelig var den seks mål store øya langt større enn den er i dag. Etter at Øyangen ble bestemt oppdemmet i 1883 ble «Citantskabet Hadelands Glasværks interessentskab» i 1889 dømt til å betale familien en erstatning for skade og ulempe over at deler av øya ble satt under vann.

    – Da jeg var barn kjente jeg veldig på at det å være her ute på øya var slik livet var i gamle dager. Her er det jo ikke strøm og vi har heller ikke TV og Ipad. Når ungene er her i dag gjør de helt andre ting enn de ellers gjør, de leker i lyngen, og de bader og de bader, og vi fisker en del, sier far.

    Og med tre små barn i husholdningen så var det derfor ikke bare de voksnes behov og ønsker som ble ivaretatt. Her ventet en svevende trampoline som er skjult i en tipi, hvor det er tepper og puter. Her har ungene allerede overnattet. I tillegg fikk de sin egen slynge over innsjøen.

    – Det ble en stor suksess, ungene storkoser seg når de kommer.

     

    TEKST ARVE HENRIKSEN FOTO VIDAR ASKLAND

  • Naturens «trappetrinn» opp langs trestammer

    Det er slutt på sesongen for kantareller, risker og andre spiselige sopper. Og dermed er det helt andre typer sopp du kan vente å finne. Den gule gelésoppen er en morsom vingummi-aktig vekst som på engelsk også blir kalt «yellow brain». De kan jo til forveksling ligne det du tenker med… Gulfargen til gul gelésopp (Tremella mesenterica) er vanlig over hele landet,og dukker gjerne opp om høsten.

    På døde kvister og trestammer finner du også ulike former for kjuker. Det er en type poresopper der sporene dannes i porelag på undersiden av hatten. Det finnes nesten 200 kjente arter i Norge, og flere gjør skade på trær og trevirke. Mest skadelig er rotkjuke. En ytterst vanlig stammeråte på løvtrær, særlig bjørk og osp, forårsakes av ildkjuke, mens knuskkjuke går mest på bjørk. Det kjennes ingen giftige poresopper, men de aller fleste er for seige eller harde til å spises. Mange har vært nyttet i eldre tid, for ekempel knuskkjuken til knusk og ildkjuken til brensel. Andre organismer er av det enda enklere slaget, men desto vakrere. Ulike lavarter er små og beskjedne, men gjør bokstavelig talt gull av norsk gråstein. Norge er et av verdens mest lavrike land, med nærmere 2000 arter. Lav finner du overalt i Norge, og alle som har gått på fottur i fjellet har sett flere arter. Kartlav er svært hardfør og kan vokse og trives i svært ugjestmilde strøk i høyfjellet.

    Kvitkrull er en lavart som tilhører gruppen reinlav. Fargen er gulhvit til lys gul med grenspisser som peker i alle retninger og danner tette og avrundede topper. Kvitrull er vanlig over hele landet med unntak av de ytterste kyststrøk. Kvitkrull har stor betydning som næring for rein, særlig vinterstid. Kvitkrull sankes også i store mengder til dekorasjonsformål og eksport. Norske Moseprodukter i Østerdalen eksporterer dekorasjonsmose til store deler av verden.

    FOTO RANDI J. AASHEIM

Tidligere utgivelser

Kan leses digitalt dersom du er abonnent. Bestill abonnement her