Utgave 9 2019

I denne utgaven får du se vinneren av Hytteprisen 2018, smakebiter fra den nye sesongen av Eventyrlig oppussing, og inspirasjon fra hyttebesøk i Trøndelag.

Husk at som abonnent kan du lese magasinet digitalt på nettbrett, smarttelefon og pc gjennom MAGASIN+.

Smakebiter fra utgave 9:

  • Et samlende landsted ved havet

    I tillegg til å være øyas største bondegård, var stedet tidligere også knutepunkt for dagligvare og post på øya, samt anløpssted for Namsosbåtene. Nå binder det den urbane familien sammen i en fase der de eldste ungdommene i familien har flyttet ut.

    Lauvøya er ei lita øy ytterst ved innløpet til Åfjorden nordvest på Fosen et par timers kjøretur fra familiens hjem i Trondheim. Her er samboerparet Siw Ramstad og Frode Pedersen på sommerferie med yngstesønnen Axel (15) og den italienske vannhunden Leo disse varme julidagene der varmedisen henger over Fosen-alpene. Den 19 år gamle datteren Rikke har sommerferie før jusstudier i Bergen og er ventet ut neste dag, mens eldstesønnen Robin på 28 dagen før reiste tilbake til Oslo der han jobber som ingeniør og på prosjektledelse under byggingen av nye Deichmanske bibliotek. Axel skal begynne på videregående ved Trondheim Katedralskole.

    Vi fant, vi fant
    Så hvordan finner man et sted som dette som ikke ropte «hytte» eller «fritidsbolig»?

    – Henki, en kompis fra ungdommen, var på sin families hytte her ute i alle ferier i oppveksten, så jeg hadde alltid hørt om Lauvøya, men det var først som voksen jeg så den fantastiske øya for første gang, forteller Frode.

    Tilfeldighetene gjorde at Frode Pedersen gjennom sitt byggfirma, for syv år siden skulle ut til Lauvøya på en befaring, nettopp til Henki, for å se på en hyttetomt ungdomsvennen selv skulle bygge på. Da dukket annonsen om eiendommen som var til salgs opp.

    – Jeg tenkte «wow» for et potensial! 25 mål med strandlinje og innlandsklima. Budet mitt kom på timen, forteller Frode.

    Under denne timen hadde han rukket å sende mange bilder av huset på telefon til samboer Siw som var på håndballcup med datteren på Hamar. Hun falt like raskt for det hun så.

    – Jeg syntes det så helt idyllisk ut. Litt sånn Resø i Danmark. Jeg så for meg fine somre med ungdommene våre og visste at vi hadde venner med barn i samme alder på øya.

    Både barnas hyttevenner på øya og de som blir med utover fra byen kan utfolde seg i en egen utsiktssone som tjener som et slaraffenlivsrom i den ene delen av hovedhusets annen etasje. Oppdragsgiverne tente på ideen fra arkitektkontoret som ble hyret inn, om en trekantform som kom på slutten av en lang rekke skisser. I dag er stedet deres blitt et godt synlig punkt på øya, og trekanten på taket har fått mange navn av de fastboende: UFO’en, Moonraker, Diamanten og Noahs Ark, er noen.

    – Når folk googler Lauvøya i dag er det «UFO’en» som dukker opp på bildene først, ler Frode.

    Veldig fort bestemte samboerparet seg for at de ville bruke dyktige arkitekter på bygget.

    Bra samarbeid
    Og oppdraget falt på Pir II. Det anerkjente arkitektkontoret med kontorer i Trondheim og Oslo har vunnet priser for prosjekter på blant annet Fosen tidligere, ikke minst gjennom Strandøya Sjøsenter der den rurale arkitekturen får priser og oppmerksomhet i internasjonale magasiner, men som kanskje er aller mest kjent for å stå bak signaturbygget Rockheim som står på sjøpromenaden langs sjøbadene i Trondheim.

    – Det Pir II har fått til på Stokkøya var nok avgjørende for at vi tenkte at dette var arkitektkontoret som kunne forløse vårt prosjekt med sin sans for proporsjoner og helhetlig tenkning, sier Frode.

    Han beskriver prosessen med arkitektkontoret som en spennende sparring mellom dem og arkitekten Ogmund Sørli, der de har byttet på å pushe og bremse. Formspråket kan ikke beskrives som dypt folkelig, men det har ikke vært problematisk vis a vis kommunen, påpeker Frode:

    – Åfjord kommune har heller heiet på oss. Det er selvfølgelig også en ressurs å ha med et så anerkjent arkitektkontor som Pir II i en slik prosess, men Åfjord kommune har kultur på å heie frem prosjekter som gagner kommunen. Og det gjør arkitekturen på Fosen allerede.

    Omfattende restaurering
    Arkitekt Ogmund Sørli var arkitekten på kontoret som fikk hovedansvar for oppdraget.

    – Hvilke muligheter så du som arkitekt på dette prosjektet?

    – En fantastisk beliggenhet og for å skape noe av verdi for eierne slik at de kunne ha større glede av stedet.

    – Hvilke kvaliteter hadde stedet og hvilke nye har de fått nå?

    – En litt slitt bondegård på et fantastisk flott sted ved sjøen på Lauvøya. Nå har de fått mere brukbare arealer å boltre seg på. Et fint tun, en spektakulær utsiktsstue og et fint lite naust og strandstue, sier arkitekten.

    Naustet er gjennom rehabiliteringen blitt til en base for strandaktiviteter, med plass til gjester i et påbygget glassvolum. Den gamle, tette delen har fått et lysgjennomskinnelig tak, mens den nye glassdelen har tett tak.

    Hoveddelen i 1. etasje i hovedhuset er kledd med ubehandlet malmfuru, mens «UFO’en» som har landet på taket har metallkledning drapert med transparente kanalplastplater. Trekanten hviler på en midtstilt sokkel langt inne på taket, som igjen er forankret til en kraftig stålkonstruksjon i taket over 1.etasje.

    Den iøyenfallende arkitekturen skiller seg mildt sagt ut og er altså blitt et synlig punkt på øya. Ekteparet erkjenner at det var fastboende som var skeptiske i starten.

    – Vi har fra start hatt en hyggelig og åpen dialog med de fastboende naboene her ute, og vi føler oss heldige som har fått så gode naboer. I starten når bygget begynte å ta fasong var det jo en god del skeptiske blikk og himling med øynene, ler Frode, men understreker at dette har snudd underveis.

    – Vi merker at bygget etterhvert har blitt akseptert, og fått sin naturlige plass på øya. I dag er stedet blitt et klokkeløst fristed for familien.

    – Tiden opphører etter noen timer her, og etter noen dager vet vi knapt nok hvilken ukedag det er, sier Frode.

    Alle må bidra
    Samtidig er ekteparet opptatt av at her skal alle delta. I oppgavene som skal løses både innendørs og på uteområdene har ungdommene i huset blitt involvert. Både når det gjelder praktiske oppgaver som alt fra plenklipping, rydding av tang og stein til konstruksjon av innredning, til å lære seg sveising, som yngstemann Axel har gjort. Ekteparet oppsummerer verdien av barnas involvering på denne måten:

    – Vi mener det gir mestringsfølelse og at det gir et naturlig eierskap til stedet, samt at dette kan bli en del av DNA’et til barna våre. Noe som vil få dem til å føle ansvar for å ivareta stedet når de kommer ut her.

    Samboerparet mener også at mestring vil gjøre det lystbetont å gjøre praktisk arbeid når de tre ungdommene i huset kommer ut til familiestedet på Lauvøya.

    – Det er lettere å ta eierskap til stedet når man har lært seg å bruke det, oppsummerer Frode og Siw.

    Dette handler også om å lære seg å bruke båten, betjene traktorgressklipperen, som far i huset selv sier han «ville dødd for» å få lov å bruke da han selv var på barnas alder.

    – Traktordrømmen gikk i oppfyllelse her ute da jeg ble voksen, ler han.

    Frode viser stolt frem sveisearbeidene sønnen har gjort sammen med ham. De har blant annet sveiset kjøkkeninnredningen sammen. Yngstemann Axel har selv designet, sveiset og støpt et salongbord helt på egen hånd, til den delen av det gamle hovedhuset som de definerer som «cafédelen». Her har far og sønn også sveiset trapp og gangbrokonstruksjon over til soverommene som totalt teller fem.

    – Jeg har ikke ambisjoner om å bli håndverker, men jeg synes det er spennende å lære meg og å beherske praktiske ting, sier 15-åringen.

    – Når Axel blir voksen, tror jeg at det å være handy vil være veldig etterspurt, i tillegg ligger det mestringsfølelse i det å beherske og å forstå praktiske ting, sier far Frode.

    Handyman
    Frode har selv spesielle forutsetninger helt fra oppveksten for å være så handy som han er i dag. Rent bortsett fra elektrisitet, rørleggerarbeid og taktekking er alt arbeid på landstedet utført av Frode og familien.

    – Jeg har alltid likt å jobbe med konstruksjon og bygging, gjerne etter tegninger. Da jeg var ung hadde jeg som hobby å bygge radiostyrte fly av balsa. Fly dem, krasje dem, reparere dem og fly dem igjen og så videre.

    Videre i livet jobbet han sammen med sin mor og far i forbindelse med restaurering av et par hus i den gamle trehusbebyggelsen på Ilsvikøra i Trondheim.

    – Selv om min yrkesvei ble salg og drift i tekstilbransjen, hvor jeg til slutt endte som kjøpmann, holdt jeg hele tiden kontakten med arkitekt- og byggemiljøet. Og da jeg solgte butikkene mine i 2006 var det egentlig ganske naturlig å omkalfatre virksomheten til bygg og eiendom. Jeg har fagbrev som tømrer, og er i dag ansatt som byggeleder hos en stor aktør i boligmarkedet.

    – Men det er gjennom tekstilbransjen jeg kom i kontakt med mange usedvanlig dyktige folk innen mote- og interiørdesign, og det er vel omtrent i denne synergien mellom byggarkitektur og mote-/interiørdesign samt sparringen med krevende og dyktige kunder jeg har funnet en slags personlig forankring og inspirasjon til selv å bli handy, med blikk for morsomme ideer, forteller han.

    En av ståltrappene ble overlatt til et profesjonelt sveiseverksted og dette er det Frode beskriver som landgangen opp til trekanten.

    – Her var det hårfine mål for å få til en kurant helningsvinkel i forhold til de byggtekniske utfordringene i forbindelse med bæreplattformen til UFO’en. Trappen symboliserer også en oppgang til et spennende rom, et fristed, som UFO’en er ment å være. Kjøkkenet og rommet på først plan er også et gjennomlyst rom.

    – Derfor mener vi trappen eller landgangen som jeg velger å kalle den, skal fortelle noe om hva dette er, og hvordan det henger sammen med resten av bygget sier Frode.

    Kjøkkenløsningene
    Eiendommen har ellers tre kjøkken. Alle både med gass og elektrisk. To i hovedhuset og ett i strandhuset.

    – Her MÅ det være gass! Vi liker å lage mat på gasskomfyr. Det er enkelt, det har raskere reaksjonsevne og det er veldig HYTTE, sier Siw med et smil.

    I tillegg har de ingen utfordringer i forbindelse med matlaging om strømmen skulle bli borte som den fort kan bli på en øy ved havet.

    I kjøkkenfløyen som paret omtaler som «cafédelen» er det vanligvis laidback caféstemning, men samtidig utstyr til å behandle fisk og behandle slakt under jakta.

    – I morgen starter jaktsesongen for gås her på Lauvøya, sier Frode.

    På vinteren er det gjerne fyr i peisen i dette rommet fra morgen til kveld, og flammebildet lyser opp store deler av uterommet i mørke vinterkvelder gjennom en gigantisk glassfasade som vender inn mot tunet.

    – For noen dager siden gjorde Axel og kompisen Corny opp en kveite på fem-seks kilo som de fikk da de var ute på havet med båten på egen hånd. På høsten fungerer kjøkkenet her praktisk i forhold til slakt vi får etter jakt i Fosenalpene. Vi synes det er fint å ha flere kjøkkenmuligheter. I fjor sommer feiret vi min 50-årsdag her ute, forteller Siw som da fikk testet kjøkkenkapasiteten med 50 gjester til bords.

    I tillegg er eiendommen planlagt med tanke på at flere generasjoner, både egne barn og fremtidige barnebarn kan feriere der samtidig:

    – Da er det viktig å ha flere soner, så vi også kan være hver for oss og innrette oss friere, sier Siw.

    Designkunnskap
    Cafédelen har også stor takhøyde med lamper i finer som kuber som henger ned fra taket.

    – Designet av Axel, forteller far Frode stolt, og understreker:

    – Vi har 3 viktige føringer for dette prosjektet: Føring 1: Det skal være få eller ingen designikoner her, det fikser vi selv. Og om det likevel føles nødvendig, så må det ikke være førende for stilen. Føring 2: Det skal ikke være jålete. Føring 3: Det skal være lekent.

    – Vi har mye større glede av å være i et hyttemiljø og interiør skapt av oss selv, med den historien og kunnskapen dette gir.

    Men om paret er opptatt av at stedet ikke skal skapes med designikoner, er det ikke fritt for at det er kommet noen knall-lilla vintage Charles & Ray Eames-stoler i strandhuset. Dette har Frode en «god forklaring på»:

    – Jeg syntes bare de var vanvittig tøffe! Han fant stolene på det danske auksjonshuset Bruun Rasmussen.

    – Jeg fikk heldigvis tilslaget på alle fem, som var lagt ut på auksjonen enkeltvis, etter å ha fulgt dem på nettet over flere uker. Jeg falt for patinaen, fargen og skinnarbeidet. Selv om det lilla skinnet er nærmere 40 år gammelt, kjennes det fortsatt mykt og smidig, som om det var sydd i går. Det oser kvalitet. Variantene i offwhite canvas av samme designerduo, Charles og Ray Eames, har vært i familiens eie fra før de startet på dette hytteprosjektet.

    Samlingsplass
    I strandstua kan man også trekke seg tilbake og hvile godt på en solstol eller ha en middag rundt spisebordet som er en rekvisitt etter et TV-studio fra Lillehammer-OL, sitte godt i designklassikerne og nyte synet av niseflokken som jakter rett utenfor panoramavinduet, eller de vakre Fosenalpene som omringer øya.

    – Vi håper, og ser allerede at det er i ferd med å skje, at dette stedet skal bli en samlingsplass for hele familien når vi nå blir spredd litt mer rundt geografisk. Ønsket er at alle skal føle et ønske om å være her når de har tid, sier Siw.

     

    TEKST KIRSTI HOVLAND FOTO TOM-EGIL JENSEN 

  • Til topps med Hytteprisen

    To hytter ble til en, mørk hytte med mye lys, og drømmeprosjektet ble så vellykket at de ikke bare endte med å flytte på hytta, de vant selveste Hytteprisen 2018 også. Bli med til prisvinnerne Knut og Ane Mogen Ørnes på Gaustablikk.

    Gaustatoppen ligger dekket i tåke og på hytta til Ane og Knut Mogen Ørnes hersker roen. Det hadde vært lett å si at det er fordi Knuts sønn Mathias, som går på NTG på Geilo, eller de tre felles barna Maud 1, Bendik 5 og Cornelius 10 år ikke er hjemme. Men det er mest fordi det føles som du er inne i en stor, lun og dempet hule. Her er det mørke vegger og tak. Et solid eikegulv, et kjøkken i en fantastisk farge som veksler mellom grått og grønt, og ellers bare noen fargeklatter her og der. Det er en dempet palett, nydelig avstemt, og rundt omkring i hytta står det dype, deilige møbler du bare har lyst til å slenge deg ned i. Om ikke bare for å nyte utsikten over Gaustablikk.

    – Hytta skulle vært en meter lengre, spøker Knut.

    – For da hadde jeg kunnet sittet ved spisebordenden og sett Gaustatoppen! Men vi er heldig som ser både vann og flotte fjell. Vi kan se langt inn mot Hardangervidda og har sol fra morgen til kveld.

    Hytta tilhørte opprinnelig Knuts familie og ble satt opp på tidlig 70-tall. Den gang var det få hytter her inne og bare en sti frem til hytta på rundt 70 m2 som bestod av stue, kjøkken, gang, soverom og to hemser. Kontor, bad og badstue lå i et frittstående anneks.

    – Svigerfar bodde på hytta fast, og da han gikk bort var vi utrolig heldige som fikk overta den av moren til Knut, forteller Ane.

    – Dette er vårt store felles drømmeprosjekt. Vi har et hus på Knuts familiegård, men har nok alltid tenkt at vi kanskje kunne bo her oppe. Alle elsker å stå på ski, og vi bor midt i bakken. Barna har fem minutter til skitrening og om sommeren er det stadig noe som skjer. Vi kan bade, fiske, padle og gå tur i fjellet. Spise is, ta en kaffe eller spise middag på hotellet. Vi har vært her så å si hver dag siden hytta var ferdig i desember 2017. Knut jobber med gravearbeid om sommeren og brøyter snø om vinteren så han har arbeidsplassen rett utenfor døra. Jeg jobber som lærer på ungdomsskole og det tar bare 17-18 minutter å kjøre til skole og barnehage. Alle stortrives, men vi merker at jo eldre ungene blir, jo mer opptatt blir de av aktiviteter og venner. Derfor har vi kjøpt en leilighet nede på Rjukan som vi skal pusse opp. Vi er ikke lei ennå… Da kan de gå dit etter skolen og vi kan overnatte noen dager i uken. Det gjelder å finne løsninger som passer for alle når man velger å bo på hytta.

    To ble til en
    Da Ane og Knut overtok hytta i 2014 tok de kontakt med sivilarkitekt Truls Corneliussen hos Søndergaard Rickfelt AS på Notodden. De ville binde annekset og gamlehytta sammen. Skulle de bo her kunne de ikke gå ut for å komme til badet. Og med mange barn, venner og en stor familie som ofte kommer på besøk, trengte de mye plass.

    – Arkitekten var opptatt av gjennomlys og hadde mange gode forslag til våre ønsker. Jeg tror det er en stor fordel å bruke penger på arkitekt når du skal gjennomføre et så omfattende prosjekt, sier Knut.

    – Den gamle hytta hadde små Rørosvinduer og en hems jeg ikke klarte å stå oppreist på. Derfor ville vi ha store vinduer og masse lys. Og det har vi fått, samtidig som vi har fulgt byggenormen her med oppdelte vinduer. Men det er mange ting å ta stilling til når man skal planlegge og bygge hytte. Skal vi ha to- eller tre lags vinduer. Vindeltrapp. Malmfuru eller vanlig furu. Spotter eller skinner…

    – Det har vært en lang og tidkrevende prosess, men også veldig spennende, sier Ane.

    – Vi hadde planlagt en god del før vi begynte, men hadde ikke klart det uten alle de flinke folka rundt oss som har bidratt i prosessen. Løsningsorienterte snekkere som var opptatt av detaljene, mureren som hjalp til med både flis, maling og montering av peis, og en møbelsnekker i familien var gode å ha. Vi har nesten bare brukt lokale håndverkere og materialer, det var også viktig for oss.

    – Vi har gjort alt grunnarbeidet selv, forteller Knut.

    – Her vi fikk god hjelp fra venner og familie, og lillebroren til Ane hadde mange timer i gravemaskina for å få grunnarbeidet ferdig så snekkerne kunne komme i gang.

    – Vi vurderte først å gjøre mye av det innvendige også, men med to små barn, og Ane som var gravid, var det bedre å få andre til å ta det. Men interiøret og det innvendige har vi bestemt selv. Ane er en perfeksjonist og har veldig god smak, hun har sikkert brukt tusen timer bare på fargeprøver…

    – Det tok tid, ja, sier Ane.

    – Jeg er glad i blader og vil helst gå i butikker, så jeg får se og ta på det jeg er interessert i. Men bruker nettet også. Det er gøy å se hvordan andre har det, men viktigst å finne det som gjør det til vårt. Knut synes nok vi har for mange ting. Men vi har bare ting som betyr noe for oss. Ved å bruke lang tid på farger og interiør, og bestemme alt av det selv, føler jeg at vi har fått et uttrykk som viser hvem vi er. Da vi bygde tok vi noen valg vi visste ikke var helt optimale. Som at vi bare har ett bad. Vi var ikke villig til å ofre noe av plassen på kjøkkenet eller stua fordi vi o e er så mange. Men vi har muligheter til å bygge på et ekstra bad senere. Vi har mange planer.

    – Men det er på sikt, slår Knut fast.

     

    TEKST KINE GLEDITSCH FOTO VIDAR ASKLAND

Tidligere utgivelser

Kan leses digitalt dersom du er abonnent. Bestill abonnement her